Hva slags rolle spiller kvinner i den væpnede konflikten i Colombia og hvorfor er deres deltakelse viktig i fredsbyggingen?
– Vi geriljakvinner har førstehåndskjennskap til landets problemer. Vi har beveget oss i områdene hvor elendigheten og den statlige forsømmelsen er størst og har ledsaget den sosiale kampen. Med en fredsavtale vil vi utvikle dette arbeidet videre, sier Camila Cienfuegos. Hun gikk inn i geriljaen som 14-åring, etter at hun ble forfulgt på grunn av sitt engasjement i kommunistpartiet. Faren og flere slektninger har blitt drept av de paramilitære gruppene. I dag er hun en del av FARC-geriljaens delegasjon i Havanna og svarer på spørsmålene mine over e-post.
Fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen, som har vært i krig i over femti år, startet uten kvinner: Under pressekonferansen i Hurdal i oktober 2012, hvor fredsprosessen ble lansert, satt det ikke en eneste kvinne ved bordet, verken fra regjeringen eller geriljaen. Fraværet av kvinner er vanskelig å rettferdiggjøre, i og med at kvinner rammes hardt og i økende grad er deltakere i konflikter og kriger.
I FARC-geriljaen utgjør kvinner nærmere 40 prosent. Hva har de opplevd, hva tenker de og hva har de å bidra med til forhandlingsbordet og i oppbyggingen av hjemlandet, om partene når fram til en fredsavtale? Informasjonskrigen mellom de krigende partene gjør at svært motstridende versjoner om kvinnelige geriljasoldater er i omløp.
Monstre og ofre
Kvinner i FARC gjennomgår samme trening som menn og deltar i kamphandlinger på lik linje med dem. Selv om det ikke er noen kvinner i den øverste ledelsen – sekretariatet – så har flere kvinner ledende roller. Siden dette bryter med tradisjonelle kjønnsroller, har det oppstått mange myter, sier Adriana Benjumea fra den feministiske menneskerettighetsorganisasjonen Humanas. Geriljakvinner blir ofte redusert til monstre eller ofre.
– Karina er et eksempel på mytene. Hun var kommandant og overga seg til hæren for en stund siden. Hun har sikkert begått forbrytelser, men ble også gjenstand for en krigsmytologi, hvor det ble sagt at hun var grusom og torturerte menn, forteller Benjumea på telefon fra Bogotá.
Elda Neyis Mosquera, alias Karina, gikk inn i geriljaen som 16-åring og ledet i sin tid Front 47. Ifølge påtalemyndigheten har hun innrømmet å ha deltatt i en rekke forbrytelser, deriblant drap, kidnappinger og rekruttering av mindreårige. Samtidig tar hun i nett-tidskriftet KienyKe sterk avstand fra beskyldningene om at hun skal ha kastrert en mann og spilt fotball med hodene til politimenn.
På den andre siden har seksuell vold internt i FARC-geriljaen vært et mye omtalt tema. Forskeren Andrés Fajardo skriver om tvungen sterilisering, abort og «seksuelt slaveri». Verdad Abierta har satt fokus på hvordan mindreårige jenter blir tvunget til å ha sex med geriljaledere.
– Det er snakk om ubekreftede hendelser, basert på illegitime kilder: demobiliserte som jobber for regjeringen, innvender Camila Cienfuegos. Kildene er kvinner som har forlatt geriljaen og samarbeider med de væpnede styrkene.
– Overgrep og seksuell vold mot kvinner er ikke FARC-EPs politikk, tvert imot er det noe som blir straffet og sanksjonert, sier hun.
Benjumea reagerer på sin side på at det skapes et inntrykk av at alle FARC-kvinner er ofre:
– Det er problematisk, fordi mange kvinner har gått inn i geriljaen fordi de tror på noen politiske idealer. Om man sier at alle er ofre, sår man tvil rundt kvinnenes politiske valg.
Én ting er hva som foregår internt i geriljaen. En annen ting er hvordan seksuell vold blir brukt som et våpen mot sivile. Det nasjonale senteret for historisk hukommelse konstaterer i sin rapport Basta Ya at alle parter i konflikten – både geriljaen, de væpnede styrkene og ikke minst de paramilitære gruppene – er skyldige i voldtekter og andre seksuelle overgrep. Det samme kommer fram i en rapport fra kvinneorganisasjonen Ruta Pacífica de Mujeres.
Camila Cienfuegos har selv blitt utsatt for overgrep fra de væpnede styrkene: I 2003 ble hun tatt til fange, voldtatt og torturert, ifølge avisa El Espectador.
Nettopp fordi seksualisert vold er skambelagt og lite dokumentert er det viktig at en framtidig sannhetskommisjon går dypere inn i problematikken. Også Farc-kvinnene har tatt til orde for å få sannheten om overgrep mot sivile på bordet, sier Benjumea.
Gerilja-kvinnenes deltakelse i fredsprosessen
Om mannsdominansen var total da forhandlingene startet, så er mange kvinner aktive i fredsprosessen nå. To av regjeringens sju hovedforhandlere er kvinner, deriblant utenriksminister María Ángela Holguín, som i slutten av mai ble bedt om å bistå forhandlingsteamet. Inkludert rådgiverne er 37 prosent av regjeringsdelegasjonen kvinner, ifølge Humanas.
Kun én av FARC-geriljaens hovedforhandlere er en kvinne, men til sammen arbeider 15 kvinner i Havanna, forklarer Cienfuegos. Tre av dem er aktive i kommisjonen som forsøker å bli enige om hvordan konflikten skal avsluttes (våpenhvile, nedleggelse av våpen, demobilisering og re-integrering), mens fem arbeider i kommisjonen som skal ivareta kjønnsperspektivet. Når jeg spør hvilke tema som er viktigst for kvinnene, svarer Cienfuegos:
– Behovet for at en eventuell endelig avtale må inkludere kravene til alle colombianske kvinner, med vekt på folkelige sektorer, og et ekte deltakende og inkluderende demokrati må bli etablert. Det er avgjørende at denne prosessen gir kvinner en sentral rolle i byggingen av fred med sosial rettferdighet.
I underkommisjonen for kjønnsspørsmål har FARC tatt til orde for at kvinner må garanteres tilgang til gratis jord og politisk deltakelse. De er opptatt av kompensasjon til krigens kvinnelige ofre, som ifølge Cienfuegos er hardest rammet av konflikten. I tillegg trekker hun fram dialogen med kvinneorganisasjoner og LGBTI-aktivister, som har besøkt kommisjonen i Havanna.
Kvinnenes perspektiv er viktig
– Kvinners livserfaringer er forskjellige fra menns erfaringer, både i krigen og i samfunnet. I det colombianske samfunnet blir kvinner diskriminert, og det skjer også i krigen. Derfor er deres innspill viktige, sier María Eugenia Vásquez, som var på Cuba i februar.
Fredsaktivisten var tidligere aktiv i M-19-geriljaen, som la ned våpnene i 1990. I 2001 dannet hun en organisasjon sammen med andre kvinner med liknende bakgrunn. De fornekter ikke sin historie og det politiske engasjementet som fikk dem til å ta til våpen, men kanaliserer det nå inn i arbeidet for fred.
Vásquez forteller at kvinners deltakelse i dagens fredsprosess er mye større enn da M-19 og flere andre geriljagrupper ble demobilisert rundt 1990. Da hun var i Havanna for å møte kommisjonen for kjønnsspørsmål, påpekte hun at ulike kvinners erfaringer, interesser og behov må bli ivaretatt, både i forhandlingene, under demobiliseringen og når de skal reintegreres i samfunnet. Samtidig la hun vekt på kvinners potensial som politiske aktører og fredsbyggere.
Dette er også en rolle Cienfuegos ser for seg i framtida:
– Jeg ser for meg at jeg arbeider intenst for fred og sosial rettferdighet, slik jeg har gjort fram til nå, men uten frykt for å bli drept. At jeg bidrar med mine initiativ til Colombia og til den politiske bevegelsen som vil oppstå etter undertegnelsen av en avtale, med vekt på kvinners, barns og unges rettigheter.
Artikkelen ble publisert i Kvinner Sammen nummer 1, 2015
Stemmer fra Latin-Amerika 